Tidlig på 1900-tallet utviklet forskere en malingsblanding som inneholdt radium 226 for å skape «selvlysende maling». Alle var fascinert av oppfinnelsen som gjorde mulig å se utstyr i mørket. Den nye (gamle) malingen ble snart brukt til klokker, telefoner og til og med instrumentpanel i fly.
Nyskapningen var imidlertid ikke uproblematisk. I 1925 saksøkte en gruppe radiummalere, senere kalt «radiumjentene», arbeidsgiveren sin på grunn av helseproblemer. Dette som man senere antok skyldtes inntak av radium via en teknikk kalt «penselspissing». Teknikken gikk ut på at malerne slikket på tuppen av penselen for å forme busten til en spiss. Noe som gjorde at de fikk i seg radioaktive rester fra penselen. Innen 1930 var det dermed slutt på den spesielle penselteknikken. Innen 1950 var forekomsten av kreft på grunn av radium redusert til 0. Dette førte til at de fleste trodde at radium ikke lenger utgjorde et problem, med mindre man fikk det i seg via munnen.
Vi spoler frem til 60-tallet da forskere fra Universitetet i Northampton fant ut at radium brytes ned til radongass. Ville det da si at gamle klokker, telefoner osv. som inneholdt radiummaling påvirket radongassnivåene etter hvert som radiumet ble brutt ned på naturlig måte?
Studien ble gjennomført i et lite soverom der man først målte konsentrasjonen av radongass for å etablere et utgangspunkt. Deretter tilsatte 30 klokker med radiumholdige urskiver i rommet for å se hvorvidt radonnivået endret seg. Da man så målte på nytt, fant man at radonkonsentrasjonen i rommet steg 134 ganger over tiltaksnivået anbefalt av EPA (United States Environmental Protection Agency).
Resultatene fra denne første studien i sitt slag indikerer en tidligere ukjent risiko forbundet med det å eie disse tingene. samle på og oppbevare klokker med radiumholdige urskiver eller andre gjenstander dekket med maling som inneholder radium var farlig.
