Radonkart er et begrep som ofte kommer opp når man snakker om risikoen for radon. Et radonkart viser på et generelt plan i hvilke områder det er fare for høye radonkonsentrasjoner. Disse kartene finnes både på nasjonalt og regionalt nivå. Problemet med radonkart er samtidig at de ikke er detaljerte nok for den som ønsker å vite noe om radonkonsentrasjonen i en enkelt bygning.
Til tross for dette ser Radonova flere og flere tilfeller der privatpersoner og arbeidsplasser bruker radonkart for å forsøke å avgjøre hvilken radonkonsentrasjon de har i innemiljøet sitt.
– Radonkart er egnet til å lage en grovere geografisk inndeling i lav- og høyrisikosoner. Men det er svært vanskelig å bruke slike kart til å trekke sikre konklusjoner om radonkonsentrasjonen i innemiljøet i den enkelte bygningen, kommenterer Karl Nilsson, administrerende direktør ved Radonova Laboratories.
– Berørte myndigheter og fagfolk har ofte god kunnskap om bruksområdet til radonkart. Problemet oppstår først og fremst når vanlige folk bruker kartene til å trekke konklusjoner om radonkonsentrasjonen i sitt eget hus.
Derfor viser ikke radonkart radonkonsentrasjonen i den enkelte bygningen
Nedenfor følger noen av årsakene til at radonkart ikke er et pålitelig verktøy for å avgjøre radonkonsentrasjonen i den enkelte bygningen.
Radonkart viser ikke lokale variasjoner
For å produsere et radonkart utføres det svært få målinger per kvadratkilometer. Konsentrasjonen av radon kan variere mye på et så stort område, og det kan være store forskjeller mellom eiendommer i samme gate. Radonkonsentrasjonen i innemiljøet avhenger i stor grad av hvordan eiendommen er bebygd, samt luftgjennomtrengningen i bakken, og her kan det være store lokale variasjoner.
Det finnes ingen standard for hvordan radonkart utvikles
For å produsere et radonkart hentes måledata enten ved å måle radonkonsentrasjonen i grunnen, eller ved å bruke data fra innendørs målinger i området. Ved radonmåling i grunnen finnes det ingen gitt forbindelse mellom konsentrasjonen av radon i grunnen og størrelsen på radonkonsentrasjonen i innemiljøet. Høye konsentrasjoner radon i grunnen gir riktignok en økt risiko, men andre faktorer, som f.eks. byggeteknikk, har større betydning. Hvis radonkartet derimot baseres på målinger innendørs, blir måleresultatet svært avhengig av typen bygningskonstruksjon der målingen ble utført. Dette trenger ikke på noen måte å være relevant for en bygning i nærheten.
Kartene kan bygge på gamle måleverdier.
Målte radonkonsentrasjoner er til en viss grad ferskvare. En måling som for eksempel er 15 år gammel, er ikke pålitelig. I løpet av den tiden kan det ha skjedd en hel del i forbindelse med den aktuelle eiendommen. Ombygging, endret ventilasjon og arbeid med grunnen, er bare noen eksempler på faktorer som kan ha svært stor påvirkning på radonkonsentrasjonen i innemiljøet. Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) i Norge anbefaler for eksempel at målingen gjentas hvert 5. år eller etter ombygginger og bruksendringer. De anbefaler måling i absolutt alle boliger og bygninger der folk oppholder seg.
– Med dette i tankene bør man ikke stole på radonkart om man ønsker å vite radonkonsentrasjonen i en enkelt bygning. Selv om man bor i et område som defineres som en lavrisikosone på radonkartet, kan man ha svært høye radonkonsentrasjoner i innemiljøet. Med tanke på at radon, etter røyking, er den vanligste årsaken til lungekreft, kan man ikke ta utgangspunkt i denne typen kart når radonkonsentrasjonen skal vurderes i boliger og på arbeidsplasser, avslutter Karl Nilsson.
Mål i den enkelte bygningen
Måling er den eneste måten å få et pålitelig bilde av radonkonsentrasjonen i inneluften på. Det kan gjøres til lav kostnad med sporfilmer. Radonkart har imidlertid fortsatt en funksjon på den måten at de kan gi myndigheter en oversikt som gjør det enklere å prioritere tilsynsinnsatsen.
